Hvorfor skulle man undre seg over selvfølgeligheter eller stille spørsmål ved det som virker opplagt?

Det er få av oss som tviler på vår egen forståelse av virkeligheten. Som regel gir vi mer oppmerksomhet til de hendelsene og de ideene som bekrefter våre egne forestillinger, enn til det som har potensiale til å avkrefte dem. Det er en psykologisk tendens som skjer helt automatisk, såfremt vi ikke blir utfordret av livet til å stille nye spørsmål.

Hvordan utfordrer livet oss? Gjennom det uventede; en tragisk hendelse, som et tap, for eksempel; eller en overveldende god eller storslått opplevelse. Uansett er det en erfaring som forandrer oss, som skaper grunnleggende tvil ved tilværelsen slik vi kjenner den, og som krever nye svar. Da skifter oppmerksomheten vår, og vi blir søkende, letende. Hvilke verdier er de viktigste for meg, spør vi da. Hvordan kommer de verdiene til uttrykk i livet mitt? Hva er det som gir meg mening?

Filosofien springer ut av lengselen som ligger i søk etter slike svar; søk etter sannhet. Derfor er tvil kilden til filosofi. Det er bare den som er i tvil om egen kunnskap, og som stiller spørsmål ved den, som vil søke nye svar. Villighet til å stille spørsmål ved det man tror man vet åpner for filosofisk undring og refleksjon. Filosofisk refleksjon gir ikke absolutte og korrekte svar. Men det er en prosess som gir en større forståelse av oss selv - og dermed også en mulighet til å leve ut både spørsmålene og svarene.

Det ligger kjærlighet i en slik lengsel, et slikt søk etter sannhet. Kanskje ikke så rart, da, at ordet filosofi betyr kjærlighet til visdom.