May lily-dotted lakes delight your eye;May shade-trees bid the heat of noonday cease; May soft winds blow the lotus-pollen nigh; May all your path be pleasantness and peace.” ― Kālidāsa

I indisk tradisjon er lotusblomsten et av de mest brukte poetiske symbolene. Den blir ofte brukt for å beskrive skjønnhet og renhet. I mytologien finner vi ofte at gudinner, for eksempel Saraswati og Lakshmi, sitter eller står på en lotus, eller holder lotusblomster i hendene. Ett av guden Vishnus mange navn er Pundarikaksha; Den Lotusøyede. Og i en skapelsesmyte er guden Brahma født av en lotus som vokser ut av guden Vishnus navle, som gjør lotusen også til et symbol på skapelse.

Lotusens symbolske betydning kommer ikke bare fra blomstens utseende, men fra livsvilkårene den har. Lotusen vokser i grumsete, gjørmete vann. Den starter i dypet, mens den er i knopp, og strekker seg opp mot overflaten med en lang og veldig skjør stilk. Over vannet åpner den seg i full blomst. Lotusblomsten flyter på vannet, som er grumsete og gjørmete, og fremstår uberørt av omgivelsene, ren i sin skjønnhet. Samtidig hører lotusen til i vannet, for den kan ikke bli til uten sin transformasjon fra det dype, gjørmete mørket til den solfylte vannoverflaten.

På grunn av dette, har lotusen i indisk filosofi også blitt symbol på transformasjon og evnen til å eksistere i en verden av lidelse uten å bli overvunnet av den. I tillegg blir den sett som symbol på frihet fra binding eller begjær fordi den ikke lar seg tilsøle av vannet den hviler på.

Det er denne friheten fra binding lotusen symboliserer i vers 5.10 i Bhagavad Gita:«Den som overgir handlinger til Brahman og handler etter å ha gitt slipp på sin binding, blir ikke tilskitnet av det onde, slik lotusbladet ikke skitnes til av vannet.»